Sannsynligvis ingenting

I høst kommer en gigantisk Raga-boks med talløse Raga-hyllester og mitt bidrag er en visualisering av Sannsynligvis ingenting fra Varme dager.

Med et statistisk utsagn som tittel var dette et fristende valg. Nå skal det sies at sannsynligvis ingenting er et temmelig meningsløst utsagn fra et statistisk ståsted, og jeg forkastet raskt ideer om å legge inn referanser til sannsynlighetsregning. Til gjengjeld ble det en referanse til mengdelære, som de med kjennskap til den slags kan se som en understrekning av protagonistens mindreverdighetsfølelse. De uten interesse for den slags kan lure på om jeg ikke vet hvordan parkering-forbudt-skilt egentlig ser ut.

Langsomt mot Nord

Jens K Styve har skrevet sin første roman etter Eg, Ove Kvamme som kom i 2007. Allerede i tegneseriene om Finn Bjølseth så vi at Jens mestret å lage gode karakterer og situasjoner. Og boka om Ove Kvamme var så drivende godt skrevet at det langt på vei kompenserte for skuffelsen over at han var gått over fra tegneserier til litteratur.

Slutt for Optimal

En av de tristeste tegneserienyhetene så langt i år er at våre gode svenske venner i Optimal måtte gi opp virksomheten av skattemessige årsaker. Optimal og Ingemar Bengtson har vært utrolig viktig for svenske og nordiske serier, og han har blant annet utgitt Jason og Lene Ask på svensk. Dessuten tilgjengeliggjorde han en rekke finske serier. Enda en stund er det mulig å få tak i noen av bøkene, og det er all mulig grunn til å gripe denne sjansen til å skaffe seg tegneseriemessige godbiter. Noen av dem til meget god pris. Men de forsvinner raskt…

Her er et utvalg av mine favoritter:
Allt för konsten
Antologien var forlagets flaggskip og kom med 10 nummer. Her skummes fløten av de beste norske, finske og danske seriene i tillegg til flere meget sterke svenske. Numrene ble tykkere og tykkere, og de siste er mursteiner på over 300 sider.
Mats Källblad
Mats Källblad sine serier har jeg promotert ved flere anledninger. Hans beskrivelser om oppvekst på svensk landsbygd har fortsatt stor relevans for norske lesere, og i skrivende stund finnes fortsatt alle hans tre utgivelser på Optimal tilgjengelig.
Matti Hagelberg
Skrudd finne med visuelt storslåtte bøker. Hans tette og detaljerte stil gjør seriene nesten uleselige, men det er nok av gode ideer og poenger dersom man begynner å grave seg ned i verdenen hans.
Ville Ranta
Er også en visuelt meget sterk finne. To av bøkene er gitt ut på Optimal, og begge er verdt å lese.
Søren Glosimodt Mosdal
Danske Søren Glosimodt Mosdal er verdt å holde øye med. Lost Highway, en skildring av Hank Williams siste timer er meget elegant og velgjort.

2012-oppsummering – tegneserier

Jeg er så inhabil at jeg sikkert skal passe meg for å si for mye om det norske tegneseriemarkedet. Likevel, 2012 var et vanvittig år sett med Jippiøyne og med usedvanlig mange sterke utgivelser:
Mr. Mystisk av Tor Ærlig
Ulvene i korridoren av Roy Søbstad
Det krokete sporet av Max Estes
Forresten 26
Kryp av Kristian Hammerstad
Generator av Sigbjørn Lilleeng
Karstein Volles skjebner – et kunstnerisk selvmord
Syklus av Martin Ernstsen og Kilian Eng
Eremitt av Martin Ernstsen
Bjartmann av Øystein Runde
Neste gang blir alt riktig av Lene Ask
For meg er dette i seg selv en urangert norsk 11-på-toppliste. (Og skal man si noe mer om nye norske serier i 2012 kommer man selvsagt ikke unna folk som Kverneland, Fiske og Jason som for tiden nærmest alltid leverer varene).

2012-oppsummering – diverse

Årets bøker
Det er bare å innrømme at jeg leser veldig mye færre bøker nå enn da jeg var yngre. Men i år har jeg i hvert fall klart å komme gjennom tre, og alle kan anbefales (selv om kun én av dem er en 2012-utgivelse).
Lars Saabye Christensen – Bernhard Hvals forsnakkelser
Saabye Christensen er selvsagt bred og folkelig så det holder, men ikke desto mindre synes jeg han er en strålende forteller. God til å lage figurer, miljø og ikke minst situasjoner som du husker lenge etter at du er ferdig med boka. Boka om Bernhard Hval fra 2010 er enda en av hans ”store” romaner, og selv om det sikkert ikke er av hans aller beste, er det nok av driv til at det er inspirerende for alle som liker en god historie.
John Erik Riley – Heimdal California
En murstein av en bok. Med en klar generasjonsprofil gir den et interessant portrett av bokas hovedperson og også av vår generasjon og tid som det er lett å identifisere seg med. Formen er fragmentarisk og ambisiøs og innbefatter tekst både på norsk og engelsk, brev, fotografier, artikler, tidshopp osv i tillegg til flittig bruk av populærkulturelle referanser (det er kanskje slik en stor roman om vår generasjon må fortelles). Likevel drives historien om hovedpersonens undergang framover og blir knapt nok noen gang kjedelig i løpet av de nærmere 900 sidene (selv om jeg nok må innrømme at noen av formeksperimentene ikke alltid er 100% vellykkede, men det er kanskje også litt av formen og sjarmen med boka).
Johan Harstad – Blissard
Bøker med masse noter stiller det store krav til forfatteren. Risikoen for å bryte leseflyten er stor. Dessuten stiller det store krav til leseren når det gjelder å holde orden. To bokmerker er en selvfølge, og under lesning av Heimdal California med sin over 100 sider lange avsluttende noteseksjon var det påkrevet alltid å ha høyre pekefinger i bokas bakre del for å kunne finne fram til riktig note. Entusiasmen var derfor moderat da også neste bok jeg begynte på hadde solid mengde noter til slutt (140 sider). Johan Harstads bok om Motorpsychos album er imidlertid lett å like for en ihuga Motorpsychoentusiast som meg. Ikke bare er den proppfull av de nødvendige anekdoter og trivia om albumet som en slik bok må ha. Det er også en personlig oppvekstskildring fra en meget dyktig forfatter, og skildrer tid som går og hvorledes kunstneriske uttrykk virker på et menneske, både når man er ung og mottagelig og når man blir eldre. Albumet Blissard blir således bare et eksempel på hvorledes man kan bli sterkt påvirket av en plate. Men for en som både har et sterkt forhold til Motorpsycho og til Blissard-albumet er dette selvsagt en knallbok.

2012-oppsummering – musikk

Ok! Vi tar 2012 lettvint og kjapt og med sesongriktig listeoppsummeringer og kåringer. Litt om musikk først, og så ser vi om jeg har entusiasme til mer om noen dager:

Årets beste plater
Det er nok av folk, nettsteder osv som setter opp årsbestelister på musikk. Her er min. Den er sikkert ikke så original, men for de som er interessert er det altså et passe rangert liste over det jeg hørte mest på av utgivelser fra 2012.
1) Tame Impala – Lonerism
2) The Men – Open your heart
3) Godspeed You! Black Emperor – Allelujah! Don‘t Bend! Ascend
4) Japandroids – Celebration Rock
5) Jack White – Blunderbuss
6) Neneh Cherry & The Thing – The Cherry Thing
7) Melody’s Echo Chamber – Melody’s Echo Chamber
8) The Raveonettes – Observator
9) Mark Lanegan Band – Blues Funeral
10) Cloud Nothings – Attack On Memory

Mystiske Mr. Nelson

Fantagraphics’ nye bok om musikkjournalisten Paul Nelson omtaler en spennende person i en særdeles interessant epoke i musikkhistorien. På nettsida si har de lagt ut link til noen velsmakende smakeprøver fra boka. Det som likevel slo meg sterkest med boka var forsidens bilde av hovedpersonen. Han er jo visuelt lik en annen kulthelt, Mr. Nelson fra tidlige barne-tv.

Likheten er for stor til å være tilfeldig; navnet, capsen, solbrillene, haka og barten. Oppdagelsen er jo strålende; utformingen av den arrogante og skravlete norskamerikaneren Mr. Nelson må ha hentet sin inspirasjon fra den innflytelsesrike musikkjournalisten. Det gir uante tilleggsdimensjoner til forståelsen av en hel barne-tv-generasjon.

Portrett

Vinduet 1 2011 hadde en lang artikkel om Jippi inkludert intervju med meg, og i den anledning lagde Jason denne storartede tegningen.

Serietreff II – Antikvariattips

Fransk – belgiske serier var også et tema på Serietreffet på Mono. Som siste tema forsvant mye av diskusjonen ut fra pod-casten, samtidig som diskusjonen på Mono ble avkortet på grunn av tid. Det gir meg en unnskyldning til å gi et utdypende og grundig svar på det på forhånd initierte spørsmål:

Hvilke fransk-belgiske tegneserier bør folk lete etter i antikvariatene?

Jeg bladde på forhånd i bladhylla, og ble nesten litt overrasket over å oppdage hvor mye som faktisk kom ut på 80-tallet. Til tross for at 48-sidersalbumet som format kanskje føles utdatert i dag er det mye som står seg veldig godt, og jeg leste gjennom en del av utgivelsene på nytt (for første gang på lenge). Mye holder mål fortsatt, og det er dessuten ingen tvil om at disse utgivelsene hadde stor innflytelse i sin tid.

I ettertid kan man kanskje si at forlagene gjorde en tabbe ved å pøse for mye ut på markedet på kort tid, og at de også priste utgivelsene for høyt. Resultatet var uansett at forlagene ble skremt av lite salg, og det skulle gå nesten 20 år før noen igjen tenkte på å utgi europeiske album på norsk. (At man da gjorde samme tabben med å prise albumene for høyt og spy ut for mye på for kort tid, er kanskje en annen historie.)

Uansett: Dersom du er glad i å rote i antikvariathyller er dette mine femten europeiske favoritter utgitt på norsk før 1990:

Serietreff I – Lång väg tillbaka

Jeg satt i panelet på Serietreff nr 3 på Mono 30. juni. Hele seansen er dokumentert på podcast, og ekstremt spesielt interesserte har muligheten til å lytte til en drøy time med ølinfisert knegging om tegneserier. Imidlertid er slutten falt bort, og det rammer blant annet min anmeldelse av Mats Källblads Lång väg tillbaka. En noe mer utskrevet versjon av anmeldelsen kommer derfor her: