2012-oppsummering – musikk

Ok! Vi tar 2012 lettvint og kjapt og med sesongriktig listeoppsummeringer og kåringer. Litt om musikk først, og så ser vi om jeg har entusiasme til mer om noen dager:

Årets beste plater
Det er nok av folk, nettsteder osv som setter opp årsbestelister på musikk. Her er min. Den er sikkert ikke så original, men for de som er interessert er det altså et passe rangert liste over det jeg hørte mest på av utgivelser fra 2012.
1) Tame Impala – Lonerism
2) The Men – Open your heart
3) Godspeed You! Black Emperor – Allelujah! Don‘t Bend! Ascend
4) Japandroids – Celebration Rock
5) Jack White – Blunderbuss
6) Neneh Cherry & The Thing – The Cherry Thing
7) Melody’s Echo Chamber – Melody’s Echo Chamber
8) The Raveonettes – Observator
9) Mark Lanegan Band – Blues Funeral
10) Cloud Nothings – Attack On Memory

Og i den grad det skulle være behov for en egen norsk liste følger den her:

Årets norske plater
1) Motorpsycho – The Death-Defying Unicorn
2) Maribel – Revieres
3) The Megaphonic Thrift – The Megaphonic Thrift
4) I Was A King – You Love It Here
5) Mirror Lakes – Mirror Lakes

Jeg har forresten mer eller mindre fortløpende hevet inn godlåter fra nye utgivelser i en 2012 Spotifyliste. Hør her om du måtte være interessert.

Årets beste konserter
Japandroids
Japandroids avsluttet sin Europaturne på John Dee i september, og på scenen framstår duoen ekstremt heftig og massivt. Likevel har de utvilsomt en skrangleaktig sjarm på grunn av sin væremåte og et sparsommelig turnereisefølge.
Jack White
Jack White tok ytterligere et steg opp i rockestjerneeliten i 2012 med solodebuten Blunderbuss. Å få se ham på en intimscene som Sentrum Scene er sannsynligvis et privilegium. Og når han fritt øser fra en imponerende låtkatalog blir det en ekstremt trivelig kveld.
Motorpsycho
Motorpsycho og Ståle Storløkken framfører The Death Defying Unicorn i operaen med hjelp av strykere, blåsere og lyseffekter ble om mulig enda mer storslått og fantastisk enn forventet.

Årets mest uheldige dobbeltbooking
To av programmets definitive høydepunkter på årets Øyafestival for mitt vedkommende var Mazzy Star og Thurston Moore. Stor var derfor skuffelsen av å se at de skulle spille samtidig. Valget falt på Mazzy Star for min del. I god tid plasserte jeg meg nær scenen i klubbteltet som skulle vise seg å bli ganske tettpakket. Det viste seg å være lurt for Mazzy Stars lavmelte musikk var nok ikke bærende så langt bakover i lokalet. Men fem meter fra scenen ble det magisk opplevelse med en gammel favoritt og beste øyakonsert i 2012 for mitt vedkommende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s