Langsomt mot Nord

Jens K Styve har skrevet sin første roman etter Eg, Ove Kvamme som kom i 2007. Allerede i tegneseriene om Finn Bjølseth så vi at Jens mestret å lage gode karakterer og situasjoner. Og boka om Ove Kvamme var så drivende godt skrevet at det langt på vei kompenserte for skuffelsen over at han var gått over fra tegneserier til litteratur.

friedland

Jeg har fått lov til å lese den nye boka Friedland i ”nesten ferdig” stand, og kan bare konstatere at Jens fortsatt har grepet. Han avslørte kanskje mange av triksene i sin fortelleteknikk allerede i det første heftet med Finn Bjølseth: En hovedperson med både dårlige og gode sider og som garantert går på trynet noen ganger underveis. Hovedpersonen omgis med godt modellerte bipersoner, og deretter lages situasjoner hvor de møtes og som driver historien framover. Til slutt toppes en i utgangspunktet realistisk historie med situasjoner som er ekstreme eller vittige og som man husker i lang tid etter lesning. I finnfinnfinn 1 er ett eksempel på en slik situasjon Finn som stikker fingeren sin i øyet på han gnålete gitarspilleren.

Finnfinnfinn 1 er mer enn 15 år gammel, og Jens har selvsagt vokst mye som historieforteller siden det. Likevel er det lett å kjenne igjen grepene. Imidlertid framstår han her råere, mer hemningsløs og samtidig mer gjennomarbeidet enn jeg har sett ham noen gang før. I mitt hemningsløse skryt av hva han får til trekker jeg også fram godt språk og formuleringsevne. Her er det rikelig med velformulerte vendinger som er en fryd å følge.

Handlingen i historien er lagt til en bygd i Nord Norge, og hovedhandlingen dreier seg rundt far og sønn Friedland. I motsetning til mange andre av dagens forfattere klarer Jens dessuten å holde lengden på boka nede med det resultat at boka aldri blir kjedelig, men oppfattes som et inspirert overskuddsprosjekt fullt av detaljer og ideer. Med solid bruk av ingredienser som sex, drugs og rock ’n’ roll er den dessuten særdeles underholdende lesning, og hadde jeg vært en sånn som kjøpte opp filmrettigheter hadde jeg definitivt kjent min besøkelsestid på denne. Oppfordringen om å storme til bokhandelen når boka er ute i september er herved gitt!

Interessant er det at boka også innehar litt nordnorsk naturmystikk, og ganning / ganding (eller mistanke om sådan) forekommer i boka. Ganning er ikke så veldig flittig brukt i norsk populærkultur. Noe overrasket kunne jeg derfor konstatere at ganning også er et sentralt element i Henry Bronkens nye bok Made in Karasjok som kommer ut i disse dager.

Henrys beskrivelse av legefruetilværelsen i Karasjok høsten – vinteren 2010 – 2011 har vært lenge etterlengtet. Ambisjonen om å ha serien ferdig tegnet da han var ferdig med oppholdet sprakk, og i etterkant har han blitt far og kommet seg tilbake i ”ordentlig” jobb slik at det har tatt mye kalendertid å fullføre. Men når boka nå endelig er på plass innfrir den forventningene, og som hos Jens snakker vi om stor tetthet av gode ideer. Boka er lagt opp som en dagbok fra livet i nord, og dagbokformen gir en løsere struktur enn den strenge dramaturgien vi har blitt vant til i tidligere serier fra Henry.

?????????????????

Dagbokformen er dessuten ærlig og nådeløs når det gjelder å beskrive  hverdagen over tegnebrettet i Karasjok. Det var ikke nødvendigvis et liv fylt med spennende opplevelser. At han hadde med seg Deppedust og Lykketosk på flyttelasset kompenserer mye for dette, og bidrar til at også Made in Karasjok har mye av den ville humoren vi er vant til fra hans hånd. Men en løs struktur har i tillegg gitt plass til sider vi ikke har sett så mye av fra Henry før; poesi, grublinger og betraktninger rundt kunst, tegneserier og eget liv.

Trenden med å ha interesse for Nord Norge har kanskje inspirert programkomiteen til førstkommende helgs tegneseriefestival i Oslo når de under programposten Norge Nå har samlet Martin Ernstsen, Tuva Synnevåg og Henry. Posten kunne kanskje ha hett Nord Norge nå. Martin har jo flere historier fra Nord Norge, og hans nyeste serie Eremitt har en tematisk parallell med Made in Karasjok i at den handler om opplevelsen av Nord Norge fra en som kommer sørfra.

Også Tuva har blitt inspirert av Nord Norge. I tegneseriesammenheng er Tuva til nå mest kjent for Trygg som melk fra Forresten 25, som er en serie inspirert av samisk kultur. Nå jobber hun imidlertid med et større prosjekt; Historien om lille O. Tuva er kjempeflink, og jeg gleder meg enormt til å få oppdatering på hvor langt hun har kommet på den nye serien. Noen tegninger kan ses på siden hennes.

I anledning Friedlandboka har Jens og jeg laget lydspor på Spotify. Jens har laget første halvpart som består av mye god inspirasjonsmusikk. Jens og jeg har mange felles musikkreferanser, og jeg kunne nok valgt mye av det samme som ham. I stedet valgte jeg på min halvpart å fokusere mer på soundtrack-ideen, og prøvde å finne tematiske låter og instrumentalmusikk som passet til handlingen (med stort fokus på de partiene som går på dop og rus). Jeg har også puttet inn en og annen låt med band som kommer fra nord for Trondheim, for å gi en nordnorsk kulør. Det er sikkert mulig at det finnes en og annen spoiler i låttitlene, men det burde være kurant å høre gjennom likevel.

Advertisements

0 responses to “Langsomt mot Nord

  1. Tilbaketråkk: Eit falkeblikk på Friedland | Jens K Styve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s