Category Archives: Musikk

Sannsynligvis ingenting

I høst kommer en gigantisk Raga-boks med talløse Raga-hyllester og mitt bidrag er en visualisering av Sannsynligvis ingenting fra Varme dager.

Med et statistisk utsagn som tittel var dette et fristende valg. Nå skal det sies at sannsynligvis ingenting er et temmelig meningsløst utsagn fra et statistisk ståsted, og jeg forkastet raskt ideer om å legge inn referanser til sannsynlighetsregning. Til gjengjeld ble det en referanse til mengdelære, som de med kjennskap til den slags kan se som en understrekning av protagonistens mindreverdighetsfølelse. De uten interesse for den slags kan lure på om jeg ikke vet hvordan parkering-forbudt-skilt egentlig ser ut.
Raga-erik
Les videre

2012-oppsummering – musikk

Ok! Vi tar 2012 lettvint og kjapt og med sesongriktig listeoppsummeringer og kåringer. Litt om musikk først, og så ser vi om jeg har entusiasme til mer om noen dager:

Årets beste plater
Det er nok av folk, nettsteder osv som setter opp årsbestelister på musikk. Her er min. Den er sikkert ikke så original, men for de som er interessert er det altså et passe rangert liste over det jeg hørte mest på av utgivelser fra 2012.
1) Tame Impala – Lonerism
2) The Men – Open your heart
3) Godspeed You! Black Emperor – Allelujah! Don‘t Bend! Ascend
4) Japandroids – Celebration Rock
5) Jack White – Blunderbuss
6) Neneh Cherry & The Thing – The Cherry Thing
7) Melody’s Echo Chamber – Melody’s Echo Chamber
8) The Raveonettes – Observator
9) Mark Lanegan Band – Blues Funeral
10) Cloud Nothings – Attack On Memory

Les videre

Mystiske Mr. Nelson

Fantagraphics’ nye bok om musikkjournalisten Paul Nelson omtaler en spennende person i en særdeles interessant epoke i musikkhistorien. På nettsida si har de lagt ut link til noen velsmakende smakeprøver fra boka. Det som likevel slo meg sterkest med boka var forsidens bilde av hovedpersonen. Han er jo visuelt lik en annen kulthelt, Mr. Nelson fra tidlige barne-tv.

Likheten er for stor til å være tilfeldig; navnet, capsen, solbrillene, haka og barten. Oppdagelsen er jo strålende; utformingen av den arrogante og skravlete norskamerikaneren Mr. Nelson må ha hentet sin inspirasjon fra den innflytelsesrike musikkjournalisten. Det gir uante tilleggsdimensjoner til forståelsen av en hel barne-tv-generasjon.

Les videre

Øyafestivalen 2010

En drøy tung arbeidsuke har gått siden Øyafestivalen, og jeg tenkte at jeg skulle prøve meg på en oppsummering sånn i ettertid. Det er mulig at hukommelsen begynner å svikte, men hvert år synes jeg at bookinga er bedre enn noen gang. Så også i år. Ansamlingen av bra musikk var enorm med utmerket kombinasjon av nye band, norske band og et par store headlinere.

Les videre

Roky Erickson

Alt lå til rette for en solid nedtur da Roky Erickson spilte på Øyafestivalen i 2007. Festivalens forkjærlighet for å booke historiske kultstorheter har ikke alltid falt fordelaktig ut for å si det mildt. Etter mye mentale problemer og år på institusjon var usikkerheten stor om han i det hele tatt ville være stående og tilregnelig gjennom en hel konsert. Det var heller ikke noe godt utgangspunkt at det plutselig begynte å pøsregne like før han skulle på scenen som kveldens siste konsertattraksjon. Tvil og skepsis ble imidlertid kjapt glemt da han entret scenen og leverte en av de råeste konserter jeg kan huske å ha sett. En vannvittig stemme og et låtmateriale fylt med klassikere.

Mitt første møte med Roky Erickson var garasjelåtene fra soloplatene på 80-tallet. Låter som Bermuda og Cold night for alligators er 80-tallshits som både han og andre har spilt inn gjentatte ganger. Senere ble jeg klar over 13th floor elevators og deres obligatoriske urpsykedelia fra de to første platene på slutten av 60-tallet, og enda senere de mer såre akustiske låtene fra for eksempel plata All that may do my rhyme (1995).

I år har han igjen kommet med plate, og True Love Cast Out All Evil hvor han samarbeider med utmerkede Okkervil River er en av hans beste og mest solide soloutgivelser. Også her er han i den såre og personlige retningen. Og sannelig kommer han til Norge igjen også. 1. juli spiller han på Sentrum scene. Jeg har billett, og for å korte ventetida har jeg laget en spilleliste etter vanlig mal.

Almighty Defenders

Almighty Defenders kan knapt nok kalles en supergruppe. Snarere et rølpete partyorkester hvor Black Lips og King Khan & BBQ Show slår seg sammen. De er kanskje ikke så veldig spennende musikalsk, men likevel med stor underholdningsverdi om man er i riktig stemning for det. Fredag hadde samtlige tre orkestre en strålende konsert på John Dee. Black Lips er åpenbart det sterkeste bandet av de tre, og leverte en forrykende konsert som gjerne kunne vært tre ganger lenger.

Duoen King Khan & BBQ Show leverte også show slik de skulle. Almighty Defenders avsluttet og gjorde sitt til at man gikk fra lokalet med et bredt flir. Selv om skrangle og ruskefaktoren er høy på alt disse gutta foretar seg, er det ikke tvil om at de er dyktige på det de driver med. For eksempel er andelen dyktige vokalister i laget usedvanlig høy hvor spesielt BBQs stemme inmponerer.

For å gi et inntrykk av hvilke musikalske retninger dette går i, har jeg laget en Spotifyliste etter vanlig mal. Black Lips nyeste er også en utgivelse som anbefales på det varmeste.

Mark Linkous og Alex Chilton

Man trenger ikke være aktuar for å mene at rockemusikere har noe høyere dødelighet enn normalbefolkningen. I for kort tid siden har ytterlige to gamle favoritter føyd seg inn i den tragiske statistikken; Mark Linkous og Alex Chilton.

Mark Linkous sitt Sparklehorse har gjennom en liten håndfull album stått for unike, vakre stemninger, og spesielt It’s a wonderful life fra 2001 må regnes som en klassiker med bidrag fra bl.a. Tom Waits og P J Harvey. For egen del husker jeg også med glede tilbake på konserten på John Dee for noen år siden.

Les videre