Fransk – belgiske serier var også et tema på Serietreffet på Mono. Som siste tema forsvant mye av diskusjonen ut fra pod-casten, samtidig som diskusjonen på Mono ble avkortet på grunn av tid. Det gir meg en unnskyldning til å gi et utdypende og grundig svar på det på forhånd initierte spørsmål:
Hvilke fransk-belgiske tegneserier bør folk lete etter i antikvariatene?
Jeg bladde på forhånd i bladhylla, og ble nesten litt overrasket over å oppdage hvor mye som faktisk kom ut på 80-tallet. Til tross for at 48-sidersalbumet som format kanskje føles utdatert i dag er det mye som står seg veldig godt, og jeg leste gjennom en del av utgivelsene på nytt (for første gang på lenge). Mye holder mål fortsatt, og det er dessuten ingen tvil om at disse utgivelsene hadde stor innflytelse i sin tid.
I ettertid kan man kanskje si at forlagene gjorde en tabbe ved å pøse for mye ut på markedet på kort tid, og at de også priste utgivelsene for høyt. Resultatet var uansett at forlagene ble skremt av lite salg, og det skulle gå nesten 20 år før noen igjen tenkte på å utgi europeiske album på norsk. (At man da gjorde samme tabben med å prise albumene for høyt og spy ut for mye på for kort tid, er kanskje en annen historie.)
Uansett: Dersom du er glad i å rote i antikvariathyller er dette mine femten europeiske favoritter utgitt på norsk før 1990:
Ullkorn, f’mrrr
f’murrs absurde sauehistorier var en meget overraskende utgivelse fra den gangen overkommersielle Hjemmet (Egmont). Serien føles like underlig og skrudd nå som da de kom. Noe senere ga Cappelen ut Statens stridsvogn tryner på krigsstien om russere og geriljakrigere i Afghanistan, en serie som om mulig føles enda mer skrudd i dag.
Den Maskerte agurk, Mandryka
De to albumene Semic ga ut om Den maskerte agurk var ikke mindre absurde, og framstår som overflødighetshorn av surrealistiske ideer.
I begynnelsen skapte gud, Loup
Lekker og humoristisk visualisering av Det gamle testamentet.
Cocco Bill, Jacovitti
Fra utsiden så det kanskje ut som en variant av Lucky Luke, men med svart humor og en stor mengde salamipølser er dette fortsatt veldig særegent og underholdende. I hvert fall i små doser. Serien er også gitt ut under navnet Tøffe Tom på norsk.
Corto Maltese, Hugo Pratt
Corto Maltese er selvsagt den kuleste tegneseriehelten, og slår all verdens Batmenn og Spidermenn ned i støvlene. Cappelen ga ut flere album som alle er vel verdt å skaffe seg. Start for eksempel med CM i Sibir. (Styr unna Egmonts ferskere samling som er gitt ut i alt for lite format. Om du ikke finner Cappelens gamle album, kjøp heller de danske utgavene hvor Pratts lekre streker kommer bedre til sin rett.)
Den Stumme, Comés
Det blir ikke så mye mer seriøst enn dette. Her er det ekspressive tusjtegninger i svart / hvitt, og flust av symbolbruk og mytologireferanser i en ”ordentlig serieroman” om en stum på den franske landsbygda. Semic ga også ut den noe svakere Røyskatten som følger i samme spor. Prøv heller å finne Eva som ble gitt ut av Tronsmo Comix, og er en slags thriller i Hitchcock-stil.
Adele, Tardi
Tardi er kanskje den eneste i sin generasjon som fortsatt er solid garantist for kvalitetstegneserier. Albumserien om Adele er en klassiker, og har fornyet interesse nå med (en ikke alt for vellykket) filmversjon og (en alt for forsinket) engelskspråklig utgave på Fantagraphics. Flere utgivelser av Tardi finnes på norsk, og samtlige er verd å lese. Personlig har jeg imidlertid aller mest sans for de historiene han har laget fra tiden rundt første verdenskrig.
Rotteracet, Lauzier
Til tross for enkelte tidstypiske trekk biter Lauziers satire om menn i krise fortsatt godt fra seg. Flere andre gode album av Lauzier ble også gitt ut på norsk (for eksempel En ung manns bekjennelser).
Comix, antologi
Frisk og ambisiøs, men også ganske sprikende antologi. Inneholdt flere flotte europeiske serier, i tillegg til en god del amerikanske og faktisk også noen spesiallagde norske serier.
Husk, Jonathan… Husk, Cosey
1. del av mange i en svulstig hippienostalgi fra Himalaya. Utgitt allerede 1979 og den eneste som kom på norsk. Kvaliteten på Coseys serier har ikke alltid vært like god, men På sporet av Peter Pan som kom på Cappelen er også verdt å skaffe seg.
Sambre 1, Yslaire – Balac
Denne pompøse serien kom også kun med første del på norsk. Den første delen er nok fortsatt den beste.
John Difools eventyr, Moebius og Jodorowsky
De sauser det skikkelig til for seg selv utover i denne serien, men de første to albumene føles fortsatt veldig inspirerte på manus og på tegning. Og Moebius er en av de virkelig store tegnerne.
Det menneskelige eventyrets pionerer, Boucq
Mesterlig tegnet skrudd surrealisme.
HP og Giuseppe Bergman, Milo Manara
Det har bokstavelig talt vært mye opp og ned i Milo Manaras produksjon, og flere av seriene hans kan mest leses som unnskyldninger for å tegne pene damer. HP og Giuseppe Bergman er et av hans beste øyeblikk, og er en metahistorie om jakten på det STORE EVENTYRET. Guiseppe Begrman var etter dette med i flere Manarahistorier (som ikke kom på norsk), men serien kom ikke opp på nivå med første album. Historiens HP er for øvrig Hugo Pratt (som har skrevet et annet av Manaras høydepunkter, Indian Summer, som kom på norsk i 1986).
Manuel Montano Nattens kilde, Miguel-Angel Prado og Fernando Luna
Prado er en utmerket tegner som nok har gjort mer spennende ting enn dette. Men denne harmløse privatdetektivhumorserien passerer det også. Dersom man elsker varianter på humor rundt hardkokte privatdetektiver i trenchcoat er det bare å lete opp Sokals Canardo-album også.
80-tallet føles på mange måter veldig lenge siden, og ikke alt har stått seg like bra. Iveren etter å gjøre albumene ”voksne”, medførte ofte at lettvintheter fikk en overdådig og pompøs innpakning. Det var derfor kanskje ikke så rart at serieinteressen utover 90 tallet dreide mer i retning av de mer upretensiøse amerikanske heftene med Fantagraphicsutgivelsene til Bagge, Clowes og Hernandez i spissen.
Dersom du tråler antikvariathyller på jakt etter europeiske album på norsk, følger derfor her en liste på fem som ikke har stått seg så godt:
Kvinnen fra stjernene, Jéronaton
Dette new-age vissvasset om Maya-riket, Mexico og romskip må ha føltes teit selv da den kom.
Bran Ruz, Auclair
Til tross for mange og lange luftige landskapssekvenser er det en liten prøvelse å komme seg gjennom denne nesten 200-siders historien. Simon fra floden av samme mann er også ganske tråe saker.
Steinskipet, Christin og Bilal
Bilal og Cristin framstår nok også som svulstige i dag. Dessuten tydeliggjør de det klassiske tegneseriealbumets begrensninger. Christins historier er ofte alt for ambisiøse og med et stort persongalleri, og plassen historien får til rådighet er for liten for å komme i mål på akseptabelt vis. Bilals tegninger står ytterligere i veien for historien; de er forseggjorte og for så vidt gode, men hindrer flyt i fortellingen. Hvis du likevel vil brøve deg på en Bilal / Christin-serie bør du begynne med Byen som ikke fantes eller Jakten.
Nora, Cinzia Chigliano
Et forsøk på å gjøre tegneseriene ”voksne” med å bearbeide Henrik Ibsen falt ikke spesielt heldig ut.
Vindens passasjerer, Bourgeon
Ble omtrent hyllet som tidenes beste serie når den kom, og til stadighet trukket fram på grunn av sine fortellertekniske grep. Den er vel ikke direkte dårlig, men sånn 30 år senere er det vanskelig å se hva all ståheien handlet om.
Falkeblikk 