Category Archives: Meg selv

2012-oppsummering – diverse

Årets bøker
Det er bare å innrømme at jeg leser veldig mye færre bøker nå enn da jeg var yngre. Men i år har jeg i hvert fall klart å komme gjennom tre, og alle kan anbefales (selv om kun én av dem er en 2012-utgivelse).
Lars Saabye Christensen – Bernhard Hvals forsnakkelser
Saabye Christensen er selvsagt bred og folkelig så det holder, men ikke desto mindre synes jeg han er en strålende forteller. God til å lage figurer, miljø og ikke minst situasjoner som du husker lenge etter at du er ferdig med boka. Boka om Bernhard Hval fra 2010 er enda en av hans ”store” romaner, og selv om det sikkert ikke er av hans aller beste, er det nok av driv til at det er inspirerende for alle som liker en god historie.
John Erik Riley – Heimdal California
En murstein av en bok. Med en klar generasjonsprofil gir den et interessant portrett av bokas hovedperson og også av vår generasjon og tid som det er lett å identifisere seg med. Formen er fragmentarisk og ambisiøs og innbefatter tekst både på norsk og engelsk, brev, fotografier, artikler, tidshopp osv i tillegg til flittig bruk av populærkulturelle referanser (det er kanskje slik en stor roman om vår generasjon må fortelles). Likevel drives historien om hovedpersonens undergang framover og blir knapt nok noen gang kjedelig i løpet av de nærmere 900 sidene (selv om jeg nok må innrømme at noen av formeksperimentene ikke alltid er 100% vellykkede, men det er kanskje også litt av formen og sjarmen med boka).
Johan Harstad – Blissard
Bøker med masse noter stiller det store krav til forfatteren. Risikoen for å bryte leseflyten er stor. Dessuten stiller det store krav til leseren når det gjelder å holde orden. To bokmerker er en selvfølge, og under lesning av Heimdal California med sin over 100 sider lange avsluttende noteseksjon var det påkrevet alltid å ha høyre pekefinger i bokas bakre del for å kunne finne fram til riktig note. Entusiasmen var derfor moderat da også neste bok jeg begynte på hadde solid mengde noter til slutt (140 sider). Johan Harstads bok om Motorpsychos album er imidlertid lett å like for en ihuga Motorpsychoentusiast som meg. Ikke bare er den proppfull av de nødvendige anekdoter og trivia om albumet som en slik bok må ha. Det er også en personlig oppvekstskildring fra en meget dyktig forfatter, og skildrer tid som går og hvorledes kunstneriske uttrykk virker på et menneske, både når man er ung og mottagelig og når man blir eldre. Albumet Blissard blir således bare et eksempel på hvorledes man kan bli sterkt påvirket av en plate. Men for en som både har et sterkt forhold til Motorpsycho og til Blissard-albumet er dette selvsagt en knallbok.

Les videre

Portrett

Vinduet 1 2011 hadde en lang artikkel om Jippi inkludert intervju med meg, og i den anledning lagde Jason denne storartede tegningen.

Cape Town

Etter halvannen uke i Cape Town slår det meg at dyrene i Afrika ikke er helt hva jeg trodde de skulle være, men jeg kan nå i hvert fall krysse av å ha sett pingviner, sel, ekorn, hval og delfiner. Løver, flodhester, giraffer osv var det imidlertid fint lite av. Cape Town sentrum framstår på alle måter så vestlig at du ikke helt har følelsen av å ha sett Afrika ordentlig ved å være der.

Moderne sørafrikanske kulturuttrykk som jeg kjente fra før (for eksempel Die Antwoord, District 9 eller Bitterkomix) så jeg heller ikke spesielt mye til, derimot fikk jeg gjort nok typiske turistaktiviteter som å besøke Robben Island (hvor Nelson Mandela satt i mange år), besøke vingård (med innlagt smaking) og klatre opp på majestetiske Table Mountain (med kraftig vind og enorm utsikt). Jeg kan også notere meg for å ha blitt ranet for første gang.

På baksiden av all turismen er det imidlertid ingen tvil om at Sør Afrika har nok av utfordringer å jobbe med fremover spesielt når det gjelder økonomi og skille mellom fattig og rik. Ellers er det imponerende hvilken tilgang de har på gode ressurser og råvarer. Og jeg er nok litt preget av litt for mye god mat og god drikke kontinuerlig i over en uke.

Les videre

Gjenforeningsfest

Et av filmhistoriens magiske øyeblikk er i Once upon a time in Amerika når Noodles etter tiår i skjul dukker opp på Moes restaurant i Brooklyn ved stengetid. Nysgjerrig spør Moe: Hva har du gjort alle disse årene? Hvorpå Noodles svarer: Lagt meg tidlig.

Gjenforeninger og fortapt tid er hovedelementer i Once upon a time in Amerika. Forrige helg var jeg på gjenforeningsfest med ungdomsskolekullet, og da var det naturlig å tenke på denne filmklassikeren. Nå skal det sies at få av samtalene var like kule som Noodles’, snarere ble det en oppvisning i klisjereplikkvekslinger av typen: Husker jeg deg? Hva driver du med? Hvor mange barn har du? Med seks parallellklasser skal det innrømmes at de fleste kunne jeg ikke huske å ha sett noen gang før.

Les videre

En slags start

Så hva skal da en voksen mann som meg med blogg? Hvorfor i all verden hiver jeg meg ut i et så dødfødt prosjekt som å tro at jeg skal kunne klare rimelig hyppige oppdateringer på dette? Hva i all verden skal jeg skrive om? Gir ikke resten av verden blaffen uansett? Er det ikke allerede alt for mange uinteressante blogger? Og er ikke bloggenes tid nærmest over slik at man nå heller skal påtvinge omverdenen all verdens dill gjennom såkalte sosiale medier?

Først og fremst tenkte jeg å basere det på tegneserier. Etter over 20 år i ”tegneseriebransjen” liker jeg å tro at jeg har litt peiling. Kanskje kan jeg bidra til å dra fram noen mer eller mindre glemte godbiter, og jeg kommer heller ikke til å ha det minste med hemninger når det gjelder å promotere utgivelser fra Jippi.

Og ettersom jeg er av den oppfatning at tegneseriene tilhører en del av et generelt kulturbilde, kommer jeg også til å subjektivt synse fritt om diverse andre konsumerte kulturinntrykk. Og som en hver annen blogger med respekt for seg selv blir det sikkert noen doser rein og skjær navlebeskuing.

Og så blir det sikkert rikelig deling av musikk jeg liker på Spotify.

Men forvent ikke hyppige oppdateringer. Jeg prøver iherdig å leve et liv også.