Øyafestivalen 2010

En drøy tung arbeidsuke har gått siden Øyafestivalen, og jeg tenkte at jeg skulle prøve meg på en oppsummering sånn i ettertid. Det er mulig at hukommelsen begynner å svikte, men hvert år synes jeg at bookinga er bedre enn noen gang. Så også i år. Ansamlingen av bra musikk var enorm med utmerket kombinasjon av nye band, norske band og et par store headlinere.

Gamle menn gjør så godt de kan
Og også i år var plakaten toppet med et par store navn som lokker med høy nostalgifaktor. Aller øverst glimret kanskje legenden Iggy Pop. Det er alltid litt uvisst hva man skal forvente av konserter av Iggy-typen. En gammel mann samler sine gamle venner og spiller sanger fra 40 år tilbake er utvilsom et konsept som passer best på danskebåten. I det Iggy entrer scenen slår det meg at mannen visuelt minner mest om Jahn Teigen, og tanken på et halvgiktisk splitthopp er ikke akkurat forlokkende. Men det er likevel en stor forskjell på Iggy og Stoogesene og Jahn Teigen; Stoogesplatene er blant de største klassikerne i rockehistorien, og innehar en mengde låter som er tøffere enn det meste andre. Og flere av originalmusikerne med gitarist James Williamson i spissen innehar fortsatt den dose råhet som skal til for at dette drar i land slik det skal.

Så får det heller være at når de lirer seg gjennom en av de mest covrede låtene i rockehistorien, I wanna be your dog, er det langt fra den beste versjonen jeg har hørt. Men dette er tross alt originalbandet. Det er heller ingen tvil om at gutta kommer til å være så støle dagen etter at de knapt kommer seg opp av sengen. Likevel; når jeg blir stor vil jeg bli som Iggy.

Gjengen i The Specials må også regnes som gamlinger, men virket flere tiår yngre enn Stooges. Ved de fleste gjenforeningskonsepter må man legge litt godvilje til for å føle at det virkelig holder, men i The Specials tilfelle satt det som et skudd. Det låt offensivt og friskt hele tiden, og de var langt mer vitale enn den krampaktige ”vi er fortsatt gærne vi”-gjengen i Madness som gjestet Øya i fjor.

90-tallet om igjen
De to største høydepunktene for min del var Pavement og Motorpsycho. De kunne kanskje godt blitt plassert i gamliskategorien, men føles jo noen hakk yngre. Likevel legger i hvert fall ikke Pavement skjul på at de er fra annen tid når vokalist Stephen Malkmus innleder ”We are Pavement from the 90’s”. Låtutvalget deres besto av en utmerket samling klassikere som jeg likte godt den gang da, og som fortsatt står seg. Framføringene var det heller ingenting å si på.

Motorpsycho gir kanskje ikke den samme følelse av historie etter som de har fortsatt å utvikle seg gjennom hele sin karriere. Forventningsnivået til deres gjennomspilling av klassikeren Timothys Monster fra 1994 var skyhøyt. Motorpsycho leverer knapt nok dårlige konserter og låtene på ”Monsteret” er blant de beste de har laget. Å høre dem dra gjennom samtlige på nytt med fornyet energi og med langt større spilleferdigheter innfridde alle forventninger. Og vel så det. Eneste kritiske bemerkning er kanskje at det ble litt mange låter å komme gjennom, og at de derfor kunne føles litt låst i hvert fall i konsertens første halvdel. Motorpsycho er tross alt best når de kan frigjøre seg og la låtene utvikle seg over tid slik de til grader gjorde i siste halvdel.

Hypene som ikke slo til
Festivalen imponerte også i år med å få noen av de internasjonalt mest omtalte nye bandene til Øya. Likevel er det en slags tradisjon at ikke alle disse banda er like bra når det kommer til stykket, og at hva som virker veldig kult i en mørk liten klubb i Brooklyn ikke nødvendigvis er like kult i dagslys på Øya.

Surfer Blood sin plate Astro Coast er for eksempel en av årets beste debutplater i mine øre, men på scenen framsto ungguttene litt for monotone og usikre.

Ariel Pink’s haunted grafittis Before Today er definitivt også et høydepunkt blant årets plater, og Ariel Pink er etter hvert en rutinert fyr. Men konserten deres var både uinspirert og kjedelig.

Likeledes har Sleigh bells laget et utmerket album med Treats. Kaotisk lydbilde og fengende låter, men live ble det i grunnen litt for kaotisk samtidig som de to personene på scenen ikke helt klarer å fylle lydbildet slik det bør fylles.

Cymbals eat guitars’ konsert kan kanskje ikke kalles nedtur, for i perioder satt virkelig alt som det skulle og gitarmagi ble pøst ut fra scenekanten. Problemet var bare litt for mye rot, ventetid og gitarstemming underveis som får en til å tenke at her bør det øves litt mer.

Hypene som slo til
Men noen av hypene slo som vanlig til.
Jeg skal innrømme at jeg var ganske usikker på hva jeg kunne forvente av Die Antwoord. Deres eksotiske filmsnutter fra Sør Afrika har flytt rundt på interweb det siste halve året til stor glede. Men det er jo likevel ikke tvil om at det meste bare er lureri, og at det er et konstruert prosjekt som ikke nødvendigvis funker live. Og selv om dette ikke er musikk som jeg hører på til vanlig, var konserten noe av det råeste under festivalen og det var vanskelig å ikke gå fra konserten med et stort flir om munnen. Sjefsrapper Ninjas avslutning i Pokemondrakt sikret definitivt det.

Local Natives ligner på avstand enda et av disse litt for opphaussede bandene, men overbeviste med storslåtte låter som funker vel så bra live som på plate, flotte harmonier og sympatisk og jovial sceneopptreden.

Panda Bear er medlem av Animal Collective, men dyrker også en solokarriere. På scenen er han alene med gitar og diverse maskiner og konsentrerer seg stort sett om å synge og holde lyden i gang fra sine remedier. Likevel leverte han en konsert som oste av magi.

Andre høydepunkter
Det er vanskelig å komme utenom Flaming Lips som et enormt høydepunkt. Deres sceneshow overgikk i hvert fall det meste på festivalen med konfetti, oppblåsbare figurer og kostymer. Samtidig er det lite å utsette musikalsk med balansegang mellom lange utsvevende partier og enkeltlåter så vakre at de overgår det meste. Så kan man i ettertid kanskje innvende at det kan bli litt for tøysete og ustrukturert til tider, og at musikken kanskje ikke trenger all staffasjen. Men det tenker man ikke på underveis.

Serena Maneesh har jeg etter hvert sett en del ganger, og de blir bare bedre og tettere. Og når de setter i gang sine vegger av lyd med tilhørende vegger av lys og tåke skaper de en helhet som der og da føles som det beste i verden.

Gitarvegger ble også levert av støygutta i Altaar. Tre kvarter med suggererende og repeterende gitarriff på høyt volum var et hypnotisk avbrekk fra alt mulig annet.

De jeg gikk glipp av
Et tett oppsett av artister gjorde at det var umulig å få med alt på grunn av sammenfallende spilletider. De jeg helst skulle sett, men som jeg valgte bort på grunn av enda større favoritter annet sted var The Xx, Shining, Jonsi. Dessuten skulle gjerne sett Girls som har gitt ut kjempemessige Album før i år, men da høljet regnet ned og jeg prioriterte å holde meg tørr.

Og ellers da
Været var ikke det beste i år. En god del regn, vått og gjørme. Men likevel er vel sluttfasiten at det ble ganske greit. En strålende lørdag og to fine ettermiddager. Dessuten var et stort telt en utmerket utvidelse av festivalområdet og gjorde at man kunne komme seg under tak under de verste skybruddene. Maten var vel som vanlig; lange køer og mye innslag av økoburgere.

Men regn og køer glemmer man fort, og festivalen hadde nok av de magiske øyeblikkene som gjør at man vil huske den.

Til slutt må jeg også skryte av den grafiske profilen. Are Kleivan gjør et imponerende arbeid med å designe festivalen slik at den virker ny og frisk hvert år. Nytt av året var en serie med plakater for enkeltband laget av diverse tegnere og designere. Blant mange stilige var Sindre Wexelsen Goksøyrs Flaming Lips og Bendik Kaltenborns Shining. Se flere plakater her.
Soundtrack
Mange av platene til øyabandene jeg har nevnt her krever å bli studert grundigere. Dypdykk i karrierene til Iggy Pop og Pavement kan dessuten fåes ved å høre på mine covers- og sideprosjektlister her og her. Dessuten har jeg laget et lite lydspor til sommeren 2010 hvor mye øyamusikk er med (i tillegg til diverse rusk fra både fortid og nåtid som jeg liker å høre på for tida).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s