Humor

En NTB-melding for noen dager siden påsto at norske forskere endelig hadde bevist at ”en god latter forlenger livet”. Min generelle interesse for dødelighetsanalyser gjorde at jeg fattet interesse for påstanden samtidig som jeg innser at dersom humoristisk sans er en forutsetning for langt liv ligger jeg dårlig an.

For noen uker siden var jeg nemlig på OCX. Fra Egmonts stand kom en søt jente og ga meg (helt gratis) en bærepose med blader og reklame fra Egmont. Jeg takket selvsagt ja til gaven, og posen viste seg å inneholde fire hefter fra det ypperste av hva norske humortegneserier kan framvise; de ferskeste numrene av Nemi, Pondus, Eon og Rutetid. Her burde det være rikelig med muligheter for å le på seg noen ukers ekstra levetid.

Imidlertid har de vært krevende å komme i gjennom. De har ligget på nattbordet i over to uker, og jeg tror knapt nok jeg har ledd en eneste gang. Den eneste komikken er ufrivillig, men stort sett er det bare trist lesning. Det er vitser som får selv kransekakevitsforfattere til å bli pinlig berørt. Men når jeg tenker etter så har det jo alltid vært slik. Jeg kan knapt nok huske noen stripeserier som jeg har ledd av. Og i et glimt slår det meg at gamlehjemmet sikkert er fullt av folk som har ledd seg gjennom avisstripene gjennom et helt liv. Det er folk som knekker sammen når de tenker på Hårek og Kark, som vrir seg i latter hver gang Sjanten slår Billy eller når Jokke treffer en stygg dame.

Og jeg tenker at tiden for å snu er nå. Jeg må legge kultursnobberiet fra meg og le med om jeg ikke skal dø en alt for tidlig surmaget og grinebitersk død. Derfor skal jeg legge godsida til og prøve å finne frem til om det ikke var et lite fnis en gang eller to gjennom lesningen.

Og om jeg skal være dønn ærlig er det med skam å erkjenne at Nemi er det bladet som var kvikkest lest. Det er ikke på grunn av hovedserien, men pga en solid samling biserier som blant annet skiller seg fra de andre heftene ved at de går utover stripeformatet og at de krampaktige vitsefortellerne uteblir. I tillegg er kvaliteten gjennomgående vesentlig høyere enn hos de andre og de virkelige stinkerne finnes ikke. Alt er kanskje ikke like morsomt, men stort sett er det ganske underholdende. Dessuten er format og trykk bedre. Nemi er faktisk (og la meg slippe å bli sitert på dette) et veldig bra blad.

Humoren sikres av svenskene Jan Stenmark og Nina Hemmingsson som i tillegg til faktisk å være ganske morsomme også har personlig stil. Også Salma og Brumaires tristesser holder et meget høyt nivå. Dessuten finner vi Bizarros vitsetegninger som kanskje er den beste i den ganske håpløse enrutersjangeren. Blant norske avisserier er Karstein Volle og Harald Kolstad blant de beste, og også de er med her. Dessuten er Tomorrow Stories av Alan Moore en skikkelig nostalgitripp til gamle 50-tallsserier og pulp-kultur. Alt i alt er det vanskelig å finne noe direkte dårlig i bladet. Imidlertid har jeg ikke i denne sammenhengen skrevet noe om selve Nemiserien, men folk vet vel stort sett hva de får der. Noen liker den, andre ikke. Jeg tar ikke den diskusjonen nå.

Den nye storsatsningen Rutetid kastet jeg meg også over med en viss entusiasme. Men med stort sett bare enrutere skal jeg innrømme at det ble ganske trå lesning. Det er sikkert meningen at mye redaksjonelt stoff skal gjøre lesningen smidigere, men til dels virker det mot sin hensikt. Å kalle nummeret et temanummer (om kjærlighetsforhold) virker søkt, og kvikkastonen i de utallige småintervjuene er bare slitsom. Intetsigende ”fakta” om for eksempel coulrofobi og fyrstefamilien Habsburg bidrar heller ikke akkurat til å framkalle lattersalver. Men når det er sagt, er det stas å se Tor Ærlig, Tore Strand Olsen, Fredrik Skavlan og Knut Nærum i samme blad. I tillegg til disse kjente navnene er rekken av nye navn lang, og de fleste går i samme spor; ikke alt for spennende tegninger og til dels ekstremt tråe vitser. Denne gangen smilte jeg litt av Nils Axle Kanten, men det avhenger sikkert av dagsform. Ida Larmo skiller seg dessuten ut ved både å tegne annerledes enn de andre (ikke ulikt Inga Sætre) og ha til dels original innfallsvinkel på poengene.

Sjefen sjøl (Frode Øverli) bidrar med 15 vitsetegninger (inkl. coveret). Hver av dem er trykket på en helside i bladet. I tillegg er det to sider Øverli fra gamle Pyton. Frode Øverlis tegninger får også stor plass i Pondusbladet hvor standarden er én Pondusstripe per side. ”Hovedhistorien” i det utdelte nummeret (6/2010) er imidlertid en sekvens som knapt nok har med Pondusuniverset å gjøre i det hele tatt. Derimot handler det om redaktøren (Tormod Løkring) som her tar den tradisjonelle Pytonredaktørrollen. Du kjenner selvsagt stilen; arrogant og lat med mye rot på kontoret.

Historien handler om en nerd som har laget et storverk med ”200 sider episk fortellerkunst på høyde med det beste fra utlandet”. Den håpefulle serieskaperen skildres selvsagt så usympatisk som bare Frode Øverli kan, og det er nesten som man kjenner igjen argumentene hans: ”Si meg! Hvor blir det av denne humoren? 4 bilder og hahaha! Min rompe! Serieskapere som presser inn et patetisk poeng på en av de usle rutene sine kan ta seg et stev!” Det hele er sikkert ment ironisk og redaktøren ender selvsagt med å hive samtlige 200 sider til papirgjenvinning. Jeg skal innrømme at serien forvirrer meg litt, imidlertid kan den nok i hvert fall ikke leses som et signal på at Egmont skal øke satsningen på norske grafiske romaner.

Den redaksjonelle kvikkastonen fra Rutetid gjenfinnes i Pondus, og også dette bladet defineres noe krampaktig som et slags temanummer (fotball-vm). Heller ikke Pondusserien er det vel så mye nytt å si om, men jeg synes jo forlaget tøyer mye ut av lite med å utgi to parallelle Øverlihefter. Hele 11 sider med reklame i Pondusbladet bekrefter inntrykket av at dette er en pengemaskin for forlaget. Pondusstripene kommer jo som kjent i et par ekstrarunder i samlebøker osv også. Strengt tatt begynner jo mange av Ponduspoengene å bli litt oppbrukte også.

Foruten Pondus og redaksjonelt stoff føles bladet temmelig tynt, men de skal ha honnør for å styre unna utenlandsk syndikatstoff. Biseriene er imidlertid ganske slappe saker:
Radio Gaga (4 sider) – jeg har alltid ment at denne holder et ganske greit og profesjonelt nivå, og det er sikkert en serie som kunne fortjent å bli ”løftet”. Den lever en litt anonym tilværelse både i avisene og i bladene den er med i.
Carpe Diem (2 sider) – åtte svenske vitsetegninger av ganske dårlig kvalitet.
Zofies verden (2 sider) – best i bladet, og eneste gang jeg var i nærheten av å trekke på smilebåndet. Men strengt tatt er faktisk også dette presentert som reklame og ”smakebiter” for det nye Zofies Verden-albumet.
Kampen park (2 sider) – jeg sliter med denne.
Helt Nils (2 sider) – åtte ikke alt for morsomme vitsetegninger.
Smelt (2 sider) – etablering av karakterer og en innledning til noe mer. Vanskelig å vurdere på grunnlag av kun dette.
Lunch (3 sider) – Børge Lund var med i Rutetid også. Han er vinner av Pondus-prisen, og beskrives som ”kanskje det mest spennende som har skjedd innenfor stripesjangeren de siste fem årene”. Det er det umulig å være enig i etter å ha sett de tre sidene her. Ganske kjedelige og utslitte gamle vitser fra kontormiljø (les Dilbert, Office, Etaten osv osv.).
Hjalmar (3 sider) – Nils Axle Kanten er faktisk litt morsommere enn de fleste andre her også, men spesielt originalt eller spennende er det ikke.
Im Beruf (2 sider) – enda en gang åtte ikke spesielt morsomme vitsetegninger.
Rocky (3 sider) – 12 ruter (3 striper) med Rocky. En fra 2001, en fra 2002 og en fra 2006. Greit nok. Men som det meste ellers i bladet framstår det som kjedelig og som noe du har sett før. Jeg ser i hvert fall ingenting her som forsvarer hundretusener av statlige kulturrådsmidler til Pondusbladet (jmfr. tidligere innlegg).

Sist i bunken er Eon. Som med Nemi framstår dette som et mer sjelfullt produkt enn Øverli-utgivelsene. Lars Lauvik dominerer bladet med til sammen 26 sider med Oppgulp, Eon og Wildlife. I tillegg har han skrevet forord og en firesider artikkel om poker (også dette er nemlig et slags temanummer; om poker). Jeg er ikke noen stor Eon-entusiast, men det flyter vel greit av gårde.

Når det gjelder biseriene sliter jeg mer. Pels og poter er kanskje den beste, men for øvrig er det ikke spesielt mye interessant. Og det ser ut til at Lauvik har hatt sistevalg på de norske tegnerne. Blant de svakeste er Hurtigmat av Marius Henriksen som er med i både Rutetid (to sider – seks vitser) og Eon (to sider – fem vitser). Faktisk er den interne kontrollen så dårlig at én av vitsetegningene hans er med i begge utgivelsene. Unødvendig.

Ok, det var det. Skulle jeg ha kjøpt disse heftene hadde det kostet nesten 200 kroner. Det er utallige bedre måter å bruke pengene på. For eksempel kan du kjøpe to eks av Henry Bronkens Artsyfartsy eller du kan legge på en hundrings og kjøpe Fagpratboka til Flu Hartberg (selv om det er en blodpris for 136 sider). Begge disse seriene er både morsommere og mer velutviklet enn det meste av det som er i heftene her. Forhåpentligvis vil fnisene ved å lese disse kunne forlenge livet med noen dager.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s