Gjenforeningsfest

Et av filmhistoriens magiske øyeblikk er i Once upon a time in Amerika når Noodles etter tiår i skjul dukker opp på Moes restaurant i Brooklyn ved stengetid. Nysgjerrig spør Moe: Hva har du gjort alle disse årene? Hvorpå Noodles svarer: Lagt meg tidlig.

Gjenforeninger og fortapt tid er hovedelementer i Once upon a time in Amerika. Forrige helg var jeg på gjenforeningsfest med ungdomsskolekullet, og da var det naturlig å tenke på denne filmklassikeren. Nå skal det sies at få av samtalene var like kule som Noodles’, snarere ble det en oppvisning i klisjereplikkvekslinger av typen: Husker jeg deg? Hva driver du med? Hvor mange barn har du? Med seks parallellklasser skal det innrømmes at de fleste kunne jeg ikke huske å ha sett noen gang før.

Selvsagt var det en synliggjøring av forfall. Dette er mennesker jeg knapt nok har sett siden jeg var 16, og folk forandrer seg jo på et par tiår. Det er bare kjedelig å bli minnet på det.

Så hva kan man da oppnå i en slik setting? Man kan få verifisert om folk utviklet seg slik man trodde. Og kanskje (mer eller mindre frivillig) friske opp hendelser fra en tid de fleste tenker på som den mest pinlige i livet. Noen prøvde til og med å ta tak i avbrutte samtaler og relasjoner fra den gang (hva mente du egentlig da du sa at… eller jeg var egentlig forelska i deg, jeg …) eller synke hen i patetiske diskusjoner om meningen med livet.

Imidlertid; til tross at de fleste hadde fått større mage og mindre hår var det verdt å konstatere at folk ikke var blitt spesielt mer voksne. Nachspielet var fjortiser verdig. Kun én person hadde rom på Ski hotell, og rundt 25 ville være med på nachspiel. Fnisende klarte gjengen å overbevise hotellvakten om at alle bodde der og at han måtte slippe oss inn. Like verdig var det å få alle opp i en enkel heis som krevde nøkkelkort for å kjøre. Fem turer måtte til før alle var oppe på rommet i femte etasje. Og minibarens to flasker øl og ene halvflaske med vin ble broderlig delt til langt ut i de små timer.

For øvrig har Tor Ærlig en utmerket kunstnerisk bearbeiding av konseptet gjenforeningsfest i novellen Ariadne og Urd fra Hjertemosaikk 1.

Mulig soundtrack: Morricones musikk til Once upon a time in America er storslått og svulstig, og velegnet til melankolske bakrusformiddager. Hele soundtracket ligger så vidt jeg kan se ikke på Spotify. Det gjør derimot drøssevis av annen Morriconemusikk, også mange samlinger med de største låtene. Hør for eksempel her.

Fat Moe: When did you get back?
Noodles: Today.
Fat Moe: Why?
Noodles: They got in touch with me.
Fat Moe: Who?
Noodles: I thought you might know.
Fat Moe: Me? I don’t know nothin’ ’bout nobody no more.
…………..

Noodles: How’s your sister?
Fat Moe: I ain’t seen her for years. She’s a big star now.
Noodles: We should have known, huh? You can always tell the winners at the starting gate. You can always tell the winners, and you can tell the losers.
[looks at Moe]
Noodles: Who would’ve put a penny on you?
Fat Moe: I’d have put everything I ever had on you.
Noodles: Yeah, and you would’ve lost.
Fat Moe: Well, you’re beat. Good night.
Noodles: Good night, Moe. Thanks.
Fat Moe: What have you been doing all these years?
Noodles: Been going to bed early…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s