Likheten er for stor til å være tilfeldig; navnet, capsen, solbrillene, haka og barten. Oppdagelsen er jo strålende; utformingen av den arrogante og skravlete norskamerikaneren Mr. Nelson må ha hentet sin inspirasjon fra den innflytelsesrike musikkjournalisten. Det gir uante tilleggsdimensjoner til forståelsen av en hel barne-tv-generasjon.

Jeg begynte umiddelbart å søke nettet etter kilder som kunne underbygge mitt funn. Var dette et velkjent poeng som tilfeldigvis hadde gått meg hus forbi tidligere? Dessverre fant jeg ingenting som kunne bekrefte hypotesen. Tvert i mot viser det seg at tidspunktene ikke helt går opp. Flere kilder oppgir oppstartstidspunktet for barne-tv-programmene om Pernille og Mr. Nelson så tidlig som til 1961.

Paul Nelson ble født i 1936 og flyttet ikke til New York før i 1963. I 1961 var han bare 25, og Mr. Nelson slik han framstår i barne-tv ser vesentlig eldre ut. Vi må anta at bildet på forsida av Fantagraphicsboka også er tatt på et vesentlig senere tidspunkt enn 1961. Dette punkterer dermed oppdagelsen, men baner imidlertid vei for en ikke mindre fascinerende hypotese: Hva om det er motsatt? Hva om Paul Nelson på et eller annet vis har sett de norske barne-tv-programmene og synes Mr. Nelsonkarakteren var så kul at han bygget hele sin image og stil rundt ham?

Som journalist i Rolling Stone var Paul Nelson var en sentral person i rockemiljøet i New York på slutten av 60-tallet og gjennom 70-tallet. Han var kompis med legender som Bob Dylan, New York Dolls, Rod Sewart osv. Det er lett å forstå viktigheten av å ha en unik personlighet og stil. Og ved å utforme stilen sin fra et norsk barne-tv-program var i hvert fall det unike sikret.

Sannsynligvis var det slik. Når jeg tenker på det ligner jo Pernille litt på Debbie Harry og Tralle tonetroll ligner på Janis Joplin. Men jeg er selvsagt mottagelig for et hvert innpill som kan bringe ytterligere forståelse til saken.

Vinduet 1 2011 hadde en lang artikkel om Jippi inkludert intervju med meg, og i den anledning lagde Jason denne storartede tegningen.

Hvilke fransk-belgiske tegneserier bør folk lete etter i antikvariatene?

Jeg bladde på forhånd i bladhylla, og ble nesten litt overrasket over å oppdage hvor mye som faktisk kom ut på 80-tallet. Til tross for at 48-sidersalbumet som format kanskje føles utdatert i dag er det mye som står seg veldig godt, og jeg leste gjennom en del av utgivelsene på nytt (for første gang på lenge). Mye holder mål fortsatt, og det er dessuten ingen tvil om at disse utgivelsene hadde stor innflytelse i sin tid.

I ettertid kan man kanskje si at forlagene gjorde en tabbe ved å pøse for mye ut på markedet på kort tid, og at de også priste utgivelsene for høyt. Resultatet var uansett at forlagene ble skremt av lite salg, og det skulle gå nesten 20 år før noen igjen tenkte på å utgi europeiske album på norsk. (At man da gjorde samme tabben med å prise albumene for høyt og spy ut for mye på for kort tid, er kanskje en annen historie.)

Uansett: Dersom du er glad i å rote i antikvariathyller er dette mine femten europeiske favoritter utgitt på norsk før 1990:

Ullkorn, f’mrrr
f’murrs absurde sauehistorier var en meget overraskende utgivelse fra den gangen overkommersielle Hjemmet (Egmont). Serien føles like underlig og skrudd nå som da de kom. Noe senere ga Cappelen ut Statens stridsvogn tryner på krigsstien om russere og geriljakrigere i Afghanistan, en serie som om mulig føles enda mer skrudd i dag.

Den Maskerte agurk, Mandryka
De to albumene Semic ga ut om Den maskerte agurk var ikke mindre absurde, og framstår som overflødighetshorn av surrealistiske ideer.

I begynnelsen skapte gud, Loup
Lekker og humoristisk visualisering av Det gamle testamentet.

Cocco Bill, Jacovitti
Fra utsiden så det kanskje ut som en variant av Lucky Luke, men med svart humor og en stor mengde salamipølser er dette fortsatt veldig særegent og underholdende. I hvert fall i små doser. Serien er også gitt ut under navnet Tøffe Tom på norsk.

Corto Maltese, Hugo Pratt
Corto Maltese er selvsagt den kuleste tegneseriehelten, og slår all verdens Batmenn og Spidermenn ned i støvlene. Cappelen ga ut flere album som alle er vel verdt å skaffe seg. Start for eksempel med CM i Sibir. (Styr unna Egmonts ferskere samling som er gitt ut i alt for lite format. Om du ikke finner Cappelens gamle album, kjøp heller de danske utgavene hvor Pratts lekre streker kommer bedre til sin rett.)

Den Stumme, Comés
Det blir ikke så mye mer seriøst enn dette. Her er det ekspressive tusjtegninger i svart / hvitt, og flust av symbolbruk og mytologireferanser i en ”ordentlig serieroman” om en stum på den franske landsbygda. Semic ga også ut den noe svakere Røyskatten som følger i samme spor. Prøv heller å finne Eva som ble gitt ut av Tronsmo Comix, og er en slags thriller i Hitchcock-stil.

Adele, Tardi
Tardi er kanskje den eneste i sin generasjon som fortsatt er solid garantist for kvalitetstegneserier. Albumserien om Adele er en klassiker, og har fornyet interesse nå med (en ikke alt for vellykket) filmversjon og (en alt for forsinket) engelskspråklig utgave på Fantagraphics. Flere utgivelser av Tardi finnes på norsk, og samtlige er verd å lese. Personlig har jeg imidlertid aller mest sans for de historiene han har laget fra tiden rundt første verdenskrig.

Rotteracet, Lauzier
Til tross for enkelte tidstypiske trekk biter Lauziers satire om menn i krise fortsatt godt fra seg. Flere andre gode album av Lauzier ble også gitt ut på norsk (for eksempel En ung manns bekjennelser).

Comix, antologi
Frisk og ambisiøs, men også ganske sprikende antologi. Inneholdt flere flotte europeiske serier, i tillegg til en god del amerikanske og faktisk også noen spesiallagde norske serier.

Husk, Jonathan… Husk, Cosey
1. del av mange i en svulstig hippienostalgi fra Himalaya. Utgitt allerede 1979 og den eneste som kom på norsk. Kvaliteten på Coseys serier har ikke alltid vært like god, men På sporet av Peter Pan som kom på Cappelen er også verdt å skaffe seg.

Sambre 1, Yslaire – Balac
Denne pompøse serien kom også kun med første del på norsk. Den første delen er nok fortsatt den beste.

John Difools eventyr, Moebius og Jodorowsky
De sauser det skikkelig til for seg selv utover i denne serien, men de første to albumene føles fortsatt veldig inspirerte på manus og på tegning. Og Moebius er en av de virkelig store tegnerne.

Det menneskelige eventyrets pionerer, Boucq
Mesterlig tegnet skrudd surrealisme.

HP og Giuseppe Bergman, Milo Manara
Det har bokstavelig talt vært mye opp og ned i Milo Manaras produksjon, og flere av seriene hans kan mest leses som unnskyldninger for å tegne pene damer. HP og Giuseppe Bergman er et av hans beste øyeblikk, og er en metahistorie om jakten på det STORE EVENTYRET. Guiseppe Begrman var etter dette med i flere Manarahistorier (som ikke kom på norsk), men serien kom ikke opp på nivå med første album. Historiens HP er for øvrig Hugo Pratt (som har skrevet et annet av Manaras høydepunkter, Indian Summer, som kom på norsk i 1986).

Manuel Montano Nattens kilde, Miguel-Angel Prado og Fernando Luna
Prado er en utmerket tegner som nok har gjort mer spennende ting enn dette. Men denne harmløse privatdetektivhumorserien passerer det også. Dersom man elsker varianter på humor rundt hardkokte privatdetektiver i trenchcoat er det bare å lete opp Sokals Canardo-album også.

80-tallet føles på mange måter veldig lenge siden, og ikke alt har stått seg like bra. Iveren etter å gjøre albumene ”voksne”, medførte ofte at lettvintheter fikk en overdådig og pompøs innpakning. Det var derfor kanskje ikke så rart at serieinteressen utover 90 tallet dreide mer i retning av de mer upretensiøse amerikanske heftene med Fantagraphicsutgivelsene til Bagge, Clowes og Hernandez i spissen.

Dersom du tråler antikvariathyller på jakt etter europeiske album på norsk, følger derfor her en liste på fem som ikke har stått seg så godt:

Kvinnen fra stjernene, Jéronaton
Dette new-age vissvasset om Maya-riket, Mexico og romskip må ha føltes teit selv da den kom.

Bran Ruz, Auclair
Til tross for mange og lange luftige landskapssekvenser er det en liten prøvelse å komme seg gjennom denne nesten 200-siders historien. Simon fra floden av samme mann er også ganske tråe saker.

Steinskipet, Christin og Bilal
Bilal og Cristin framstår nok også som svulstige i dag. Dessuten tydeliggjør de det klassiske tegneseriealbumets begrensninger. Christins historier er ofte alt for ambisiøse og med et stort persongalleri, og plassen historien får til rådighet er for liten for å komme i mål på akseptabelt vis. Bilals tegninger står ytterligere i veien for historien; de er forseggjorte og for så vidt gode, men hindrer flyt i fortellingen. Hvis du likevel vil brøve deg på en Bilal / Christin-serie bør du begynne med Byen som ikke fantes eller Jakten.

Nora, Cinzia Chigliano
Et forsøk på å gjøre tegneseriene ”voksne” med å bearbeide Henrik Ibsen falt ikke spesielt heldig ut.

Vindens passasjerer, Bourgeon
Ble omtrent hyllet som tidenes beste serie når den kom, og til stadighet trukket fram på grunn av sine fortellertekniske grep. Den er vel ikke direkte dårlig, men sånn 30 år senere er det vanskelig å se hva all ståheien handlet om.

Mats Källblad, Lång väg tillbaka
Jeg vil her slå et slag for norsk-svensk forbrødring. Både norske og svenske tegneserier er så gode at nordmenn burde lese flere svenske serier (på originalspråket), og svensker burde definitivt lese flere norske. Lång väg tillbaka er en utgivelse jeg har gledet meg til. Mats Källblad lagde på slutten av 90-tallet to strålende utgivelser i Garagedrömmar og Vakna laglös… Som en svensk Sigbjørn Lilleeng og Jens K Styve skildret han unge mennesker i livets viktige valgfaser på landsbygda. Hvem reiser og hvem blir igjen? Etter over 10 år kommer det nå en slags fortsettelse i Lång väg tillbaka.

I mellomtiden har han blant annet laget tre album for barn i serien Vimmelgrind. Disse profilerte Källblad ytterligere som en landsbygdas talsmann, og viste ytterligere vekst både på det visuelle og fortellertekniske.

Tanken på endelig å få en episk forløsende fortelling om hovedpersonene Molly og Isak resulterte derfor i et skyhøyt forventningsnivå. Imidlertid viste Lång väg tillbaka seg ikke å være en selvstendig lang historie, men derimot en samling med kortere noveller og stemningsbilder med punktvise nedslag i flere hendelser i Isak og Mollys liv. Isak og Molly er begge rastløse kunstnertyper som ikke helt finner sin plass på landet. Isak med sin gitar og sine mekanikerferdigheter finner imidlertid lettere plass i gjengen og på den lokale kroa enn Molly med sine eksperimentelle malerier. Utferdstrangen er også større hos henne.

Tittelen på boka henspiller på følelses man som voksen kan ha når man ser tilbake på livet og prøver å finne ut hvordan ting ble som de ble. Der hvor de to første albumene hadde en nærværende her-og-nå-intensitet, blir denne mer tilbakeskuende og filosoferende. Novellene ser dessuten ut til å være laget over lang tid og viser også at han har utviklet seg som tegner. På sitt beste klarer han med effektive tusjstreker klarer å fange fine stemninger, miljø og karakterstemninger.

De beste novellene her innfrir helt klart forventningene jeg hadde. Når det er sagt er det også en eller to av novellene som føles litt uforløste. Likevel har jeg ingen problemer med fullt ut å anbefale denne, og så får vi håpe at Mats Källblad gyver løs på den store episke serien fra den svenske landsbygda ved neste anledning.

Boka er gitt ut på Optimal og de har også lagt ut en av novellene som smaksprøve.

Jeg starter med den gamle helt Peter Bagge, som jo er omtalt i min andre oppsummering av festivalen. Nyanskaffet utgivelse fra ham var nyeste Hate Annual. Hate Annual som var en slags fortsettelse av Hate etter at det gikk inn, har verken kommet årlig eller klart å opprettholde interessen for Buddy Bradleys historie. Snarere har numrene føltes som et litt krampaktig prosjekt med en kort serie om Buddy, og så ymse sammenrask av andre Baggerelaterte prosjekter. Forrige nummer var imidlertid en liten opptur i mine øyne og det nyeste nummeret (9) har full klassisk Hate-kvalitet med en 24-siders historie om når Buddy for første (!) gang skal møte Lisas foreldre. Mens jeg er i gang nøler jeg heller ikke med å anbefale Bagges Other Lives som kom på Vertigo i fjor, som gir ytterligere en bekreftelse på at Bagge kanskje er å regne med igjen. Her gir Bagge på sedvanlig vis krasse skråblikkbetraktninger om folk som lever parallelle liv på internett.

En annen gammel helt som var gjest under festivalen var Charles Burns. Hans X’ed out fra i fjor er kort fortalt noe av det beste jeg har lest på lenge. På mange måter fortsetter den tematisk fra Black Hole, men virker så langt som en langt mer gjennomarbeidet og gjennomtenkt historie. Det er vanskelig å si noe om denne serien uten å nevne Tintin som er en åpenbar visuell referanse. Likevel er Tintin en mindre referanse enn man kanskje skulle tro. Noen åpenbare fellestrekk finnes likevel; Charles Burnes jobber denne gang i farger og i tradisjonelt europeisk albumformat, og handlingen pågår blant annet i en eksotisk ørkenlandsby tegnet slik som Herge kunne gjort det.

Mest av alt er dette likevel et album preget av Charles Burns egne marerittaktige visjoner i noe som et sted i bunn er en klassisk ”fyr-roter-seg-bort-i-feil-dame-historie”. Dette er første del, og det gjenstår å se om han klarer å samle de mystiske trådene i historien på akseptabelt vis framover. Enn så lenge er dette uansett pur glederus og vellyst tvers gjennom. Underlige situasjoner og stemninger som mest av alt får meg til å assosiere David Lynch på sitt beste.

Og så er det Johnny 23, da. Dette må være en av de særeste tegneserieutgivelsene. Det dreier seg om en remixtegneserie hvor Charles Burns bruker en slags cut-up-teknikk på sitt eget album. Rutene er stokket om, farger er fjernet, formatet er endret, ruter er fjernet og nye ruter er tegnet. På toppen av det hele er hele teksten i noe som skal være alienspråk, og som er totalt uforståelig (men visstnok mulig å dekode dersom man har tålmodighet nok). Serien er absolutt underholdende, men kategoriseres raskt som for de spesielt interesserte.

Både Charles Burns og Peter Bagge har en bakgrunn fra Fantagraphics, og det kvalitetsbevisste forlaget er alltid vel verdt å følge. Mome har vært hovedantologien fra forlaget siden 2005. Nå nærmer det seg imidlertid slutten, og siste nummer er annonsert å være 22. Nummer 21 var ferskt på Mocca, og det er synd at antologien nå går inn. Fra en noe ustødig start, har nivået blitt veldig stabilt og høyt. Både har en rekke yngre amerikanske serieskapere fått god boltreplass, men også har dyktige europeere blitt oversatt. En god kjerne med tegnere har sammen med stabil layout og dyktig redaksjonell styring medført at utgivelsen har hatt en god kontinuitet og gjenkjennbar form.

Utgivelsene fra Fantagrahics og Drawn and Quarterly er imidlertid godt kjente her til lands fra før, og på festivalen er det vel så spennende å jakte etter godbiter fra uavhengige utgivere. I den sjangeren kommer Genus av Anuj Shresta. Hans botaniske drømmeaktige serier er kanskje ikke helt fjernt fra Burns, men har absolutt nok særpreg til at han godt kan være en mann å regne med for fremtiden.

Small Victories av Victor Kerlow har noe av de samme dystre hverdagsdrømmeriene som Anuj Shrestha, men en enda løsere strek og røffere holdning. Begge har for øvrig lagt ut mye serier og tegninger på nettsidene sine og en titt anbefales.

Muligheter for å sjekke ut nye tegnere er det også i gratisaviser med tegneserier. Personlig synes jeg ikke avisformatet er spesielt egnet for tegneserier. Det blir fort stort og uoversiktlig, og det er uegnet for lengre serier Likevel kan kanskje tegneserier i avis kalles en slags trend hvor Secret Prison er en representant. Som alltid i antologier er kvaliteten i Secret Prison variabel, men det finnes flere høydepunkter. Det største høydepunktet i nummer 4 var i mine øyne Blood Oranges av Art Baxter, en serieskaper som gjerne kunne produsert mer.

Best av gratisavisene er nok Smoke Signal som blir gitt ut av tegneseriebutikken Desert Island. Her finnes serier av noen av de beste uavhengige amerikanske serieskaperne, som f.eks. i nummer 7 hvor man blant annet kan lese Marc Bell, Sammy Harkham, Sam Henderson, og enda litt X’ed out remix på alienspråk av Charles Burns. Nummer 8 som var ferskt på festivalen er en splittutgave med den finske gratisavisa Kuti Kuti. Dette var faktisk 19. utgave av Kuti Kuti, og de driftige finnene fortsetter å imponere. Med så mange utgaver bak seg mestrer de avisformatet bedre enn de fleste, og innenfor de mer kunstneriske seriene er det få som matcher de beste finnene.

Finnene imponerte også med en kloss av en bok kalt Finnish Comics Annual 2011. Den nesten to kilo tunge boka er første utgave i noe som er ment som en årlig samling av høydepunkter i moderne finske serier oversatt til engelsk. For de som ikke har lest mye finske serier er dette en utmerket innfallsport. Mer enn 300 sider med alle de beste gir kvalitet tvers igjennom. En innvending kan imidlertid være at noen av seriene er litt gamle, og at folk som har lest litt finske serier fra tidligere nok vil gjenkjenne mange av seriene (for eksempel finnes Kati Kovács De to Gustavoer fra 1997 som ble trykket på norsk i Forresten 12). En annen innvending er at formatet på boka er stort og tungt. Likevel; jeg har ingen problemer med å gi boka fulle anbefalinger.

Angst-konseptet med å oversette godbiter til engelsk har blitt adoptert av samtlige nordiske land etter at de nordiske konsulatene begynte å satse på Mocca-festivalen i 2007. Svenskenes variant er en oversatt utgave av Galago; From the shadow of the Northern Lights. Etter mange år hvor svenske serier har vært ganske kjedelige, har kvaliteten steget betraktelig de siste par årene både på Galago spesielt og svenske serier generelt. Fra et norsk perspektiv er det selvsagt helt poengløst ikke å lese disse seriene på originalspråket. Likevel viser en slik best-of-samling tydelig hvilke kvaliteter som ligger i de nye svenske seriene, sjekk for eksempel Fabian Göransson, Joanna Hellgren, Marcus Ivarsson, Kolbeinn Karlsson eller Knut Larsson. Den over 200 sider lange samlingen har dessuten funnet plass til noen av de gamle gutta som Joakim Pirinen og Gunnar Lundkvist. Så får man bære over med at de også har tatt med et par sider med Rocky. (Galago passerte for øvrig nylig 100 utgivelser siden oppstarten i 1979. Imponerende!)

En norsk bok fikk jeg også med meg fra USA. Mr. Special er en konseptutgivelse av New York-bosatte Espen Friberg med vedlagt stemningsfullt soundtrack på kassett. Boka inneholder en historie illustrert med 50 kollasjer av sedvanlig høy kvalitet.

Til slutt blant anbefalingene en bok som ikke inneholder tegneserier i det hele tatt, derimot musikkplakater designet av The Small Stakes. The Small Stakes Music Posters er en usedvanlig lekker designet bok med postere for blant annet Pixies, Sonic Youth, Animal Collective og Wilco.

Også i år delte Jippi og No Comprendo et norsk bord, med konsulatsponsede bordnaboer fra Sverige, Finland og Danmark på rekke og rad. Med nytt Angst på bordet er det selvsagt stas å stå på stand, og fortsatt har vi lite å skamme oss over. Kvaliteten på Angst er konkurransedyktig både sammenlignet med våre nordiske venner og sammenlignet med utgivelsene fra USA.

For selv om mengden av unge håpefulle amerikanske serietegnere er enorm, er det langt mellom de som tjener penger. Gratisavisa Village Voice hadde et tegneseriespesial i anledning festivalen, hvor hovedsaken var en tankevekkende, men ganske nedslående artikkel om nettopp dette; hvordan kan det ha seg at tegneserier er så stort samtidig som det er så få som kan leve av det? Artikkelen kan leses her, og gjør det lett å prise seg lykkelig over støtteordningene her til lands.

Den manglende økonomien i tegneseriene ser ut til å resultere at de fleste kunstnerisk ambisiøse serieskaperne er relativt unge, og når de blir eldre og får økonomiske forpliktelser må de livnære seg på andre måter. Selv de beste ”uavhengige” serieskaperne i USA har jo en ganske lav produksjon og ser ut til å tjene mesteparten av pengene sine på andre måter enn via tegneserier.

En av de som passer inn i denne kategorien er Peter Bagge. Han var en hovedgjest på festivalen, og i møte med en slik gammel helt drar jeg selvsagt fram fanboyen i meg selv. Hate og Neat Stuff var blant de viktigste inspirasjonskildene i oppstarten av Jippi og står fortsatt som moderne klassikere. Bagges status er udiskutabel på en festival som Mocca, og i en av mange sene kveldsdiskusjoner om tegneserier kåret vi like greit Stinkys død fra Hate 27 til seriehistoriens mest gripende øyeblikk.

De siste 15 årene skal det imidlertid sies at tegneserieproduksjonen til Peter Bagge både vært liten og ujevn, og mer preget av tanker for økonomi mer enn integritetsprosjekter. Serier som Sweatshop og Yeah! lyser ikke like sterkt i tegneseriehistorien som de tidligere utgivelsene. Han har dessuten laget mange avisserier med politisk vinkling, og disse er tung lesning når man er utenfor USA og ikke kjenner alle referanser. På festivalen framsto han imidlertid som sympatisk, hyggelig og reflektert. Ikke desto mindre kan han framstå som temmelig kynisk, og hans liberale politiske synspunkter går på tvers med de fleste av leserne hans. I et interessant intervju fra scenen gikk han inn på mye av dette. En utskrift av intervjuet i sin helhet kan leses her, og er vel verdt å lese.

I tillegg til å se på gode, velforberedte presentasjoner fra to scener går festivalen stort sett med til å sjekke ut nye serier i tillegg til å holde stand ved bordet. Overstadig entusiastiske amerikanere er som regel veldig positive, og tilbakemeldingene på seriene våre var også i år meget gode. En gjennomgang av anskaffede serier på festivalen følger i egen sak.

Ikke desto mindre tillot jeg meg å være ungdommelig overmodig og svulstig i første leder:
”Faktum er … at Kraftig Kost i sin gamle form ikke eksisterer lenger. Her har det nemlig foregått det vi i bransjen kaller en fusjon. De som har sett Alien kan dra følgende parallell; vi har tatt bolig i en annen organisme for å fortære og ødelegge den innefra.”

En viktig forskjell fra tidligere var inkludering av redaksjonelt innhold. TEGN var et blad om serier, og i tillegg til å vise seriene var det også intervjuer og korte presentasjoner av serieskaperne. I ettertid er det lett å se at tiden med Kraftig Kost i TEGN danner en naturlig overgang til Forresten og Jippi. Underveis dukker flere tegnere opp som senere skulle bli sentrale i de første utgavene av Forresten; Jason, Rune Borvik, Jens K Styve, Ronny Haugeland, Roy Søbstad, Arild Tjomsland.

Noen høydepunkter:
I nummer 27 treffer jeg Jens K Styve for første gang, og beskriver møtet i intervjus form. Fortsatt befinner vi oss i en tid forut for internett og mail, og i den grad det ble brukt sitatsjekk gikk det over god gammeldags frimerkepost. Han brukte lang tid på å komme over at jeg intervjuet kalte ham bergenser når han jo vitterlig er fra Hjelmås (og helst vil være stril).
I nummer 29 framviser Arild Tjomsland godt samfunnsengasjement og vidd med å kommentere sine egne teorier rundt drapsforsøket på forlagssjef William Nygaard.
I nummer 31-32 trykkes Jasons første forsøk på å bearbeide Stein Rivertons Jernvognen til tegneserier. Denne versjonen har mennesker som figurer, men det er likevel lett å kjenne igjen fortellertekniske grep som ble brukt i den endelige versjonen et snaut tiår senere.
I nummer 34 har Lars Opsahl bearbeidet en Ingvar Ambjørnsen-novelle, og fremviser en stil som i liten grad har blitt brukt i norske serier. Samtidig hadde han et talent som dessverre ikke ble videreført innenfor tegneserier.

I nummer 38 gir Ronny Haugeland og Roy Søbstad oss en Jippiserie så god som noen i Astrid i en liten eske.
I nummer 40 avsluttes tiden med Kraftig Kost i TEGN med en kaotisk fellesserie hvor 14 serieskapere svarer på spørsmålene ”hvordan har du det” og ”hvor står tegneserien i dag”.

Det er for øvrig fortsatt mulig å bestille gamle nummer av TEGN for en rimelig penge fra  hjemmesiden.

I drøye femten år var en ny plate med R.E.M. synonymt med pliktkjøp for min del. Men det siste tiåret har vel entusiasmen dalt noe. Hyggelig er det derfor at den nye plata, Collapse into now, absolutt er grei. De må likevel finne seg i å konkurrere med seg selv og en usedvanlig sterk historie av plateutgivelser. Uansett hvor mye de forsøker skal de jobbe hardt for å overraske nå.

Jeg regnet med at med et så sterkt låtmateriale som hos R.E.M., skulle det bli kurant å finne masse gode coverlåter. Det var det imidlertid ikke, derimot fant jeg en endeløs rekke av sviskete framføringer av Everybody Hurts.

På sideprosjektfronten var det imidlertid langt lystigere. Alle fire har gjestet flere sterke alternativband de siste 20 årene, samtidig som de har spilt i band parallelt med R.E.M.